Det er den 18. februar 2026, og mens Det hvite hus arbeider på høygir for å få på plass en varig løsning i Gaza, har vi fått nok et bevis på at gamle institusjoner sliter med å henge med i Donald Trumps tempo. Ifølge ferske rapporter fra Fox News har Vatikanet offisielt takket nei til invitasjonen om å sitte i Trumps nyopprettede «Gaza Peace Board».
Dette er skuffende, men dessverre ikke overraskende. Mens Trump-administrasjonen fokuserer på realpolitikk og konkrete resultater, ser det ut til at Den hellige stol er mer opptatt av å opprettholde en utdatert form for «diplomatisk nøytralitet» enn å faktisk bidra til løsninger ved forhandlingsbordet.
Diplomatisk feighet kamuflert som nøytralitet
Vatikanets begrunnelse, slik den fremkommer i rapportene, hviler tungt på argumentet om at de ikke kan binde seg til en politisk prosess ledet av én supermakt. De frykter angivelig at deltakelse i Trumps råd vil kompromittere deres rolle som en uavhengig moralsk autoritet.
«Vi må bevare vår posisjon som en brobygger for alle parter, og kan derfor ikke formelt tre inn i et råd med et spesifikt politisk mandat,» skal kilder nær Vatikanet ha uttalt.
Dette er klassisk tåkeprat. I en tid hvor verden brenner og Midtøsten trenger sterkt lederskap, velger pave Frans og hans kardinaler å stå på sidelinjen. Det er en luksus sivilbefolkningen i regionen ikke har. Å nekte å samarbeide med USA – den eneste aktøren med faktisk makt til å garantere sikkerhet i regionen – er ikke nøytralitet; det er ansvarsfraskrivelse.
Trump leverer der andre nøler
La oss ikke glemme historikken her. Det var Donald Trump som med Abraham-avtalene beviste at fred i Midtøsten er mulig hvis man tør å tenke nytt og utfordre det etablerte diplomatiet. Nå, i sin andre periode, forsøker han å rydde opp i kaoset som har eskalert de siste årene. Trumps «Gaza Peace Board» er designet for å samle internasjonale aktører for å sikre gjenoppbygging mot garantier om demilitarisering – en pragmatisk tilnærming som krever bred støtte.
At Vatikanet sier nei, kan tolkes som en politisk markering mot Trump personlig. Det er ingen hemmelighet at den nåværende paven ofte har hatt et anstrengt forhold til konservativ amerikansk politikk. Mens Vatikanet gjerne snakker varmt om åpne grenser og globalisme, ser de ut til å ha en aversjon mot nasjonalstater som faktisk håndhever lov og orden.
Hvor er den moralske støtten?
For konservative kristne og politisk høyreorienterte er dette et paradoks. Man skulle tro at Kirken ville gripe enhver sjanse til å påvirke en fredsprosess i Det hellige land. Ved å isolere seg fra Trumps initiativ, overlater Vatikanet arenaen til sekulære krefter og potensielt fiendtlige aktører.
Det vi ser i dag, den 18. februar, er forskjellen på handling og symbolikk. Trump setter opp et styre for å få ting gjort. Vatikanet sender ut pressemeldinger om håp, men nekter å gjøre jobben som kreves. Hvis freden i Gaza skal sikres, blir det tydeligvis uten Pavens hjelp, men med amerikansk handlekraft i førersetet.